av Ranveig Tveitnes 9. januar 2011 kl. 09:54
Dagen har kommet, og for en dag! Solen skinner, det er varmt med en deilig bris. Salva Kiir avga sin stemme klokka 0800 ved stemmestasjonen ved John Garang’s Memorial site. Køene for å stemme er uendelig lang. Folk står helt rolig og flytter seg sakte men sikkert i slynge etter slynge mot det endelige målet – stemmegivning og Free at Last!
Det var mange av oss som fikk både klump i halsen og en tåre i øyekroken ved den offisielle åpningen. Dette er så uendelig stort for alle Sør-Sudanere som har opplevd ti-år med krig, et liv i flyktningeleire, sult, sykdom og undertrykkelse. Tenk å få stemme over framtida for landet sitt! Jeg tror ikke noen av oss kan forstå hvor stort dette er, men jeg veldig, veldig takknemlig for å få lov til å delta og observere.
Vi har vært på flere stemmesteder, og det er det samme over alt. Folk begynte å stille opp i kø i går kveld. Alle vil stemme i dag, selv om stemmegivningen skal pågå i fem dager. Det er i dag det skjer.
Tenk tilbake til Norge i 1905 og avstemmingen om hvorvidt vi skulle oppløse unionen med Sverige. Noen få hundre stemte i mot, men bare menn over 25 med eiendom fikk stemme. Her kommer unge, gamle, kvinner og menn. Handikappede på ombygde sykler som rullestol blir hjulpet frem av bemanningen ved stemmestedene. Det er magisk. Jeg har ikke ord, bortsett fra dette: Free at last, free at last.
søndag 9. januar 2011
torsdag 6. januar 2011
Ta ei avgjerd
Det har ei tid vore, til tider heftige, diskusjonar rundt sjukehusa våre. Kor skal dei vere lokalisert? Kor mange og store/små skal dei vere? Mange føler lokalsamfunnet truga ved nedlegging av heile sjukehus eller enkelte avdelingar.
Kva dreier dette seg om? Jo, kva kvalitet skal me ha på helsetenestane og kva er me villige til å betale for dette?
Fagmiljøa talar for større einingar der det kan bli eit fagmiljø med mange personar med liknande kompetanse. Dei meiner dette vil gje eit høgare nivå på tenesta dei kan by pasientane. Vakthald og arbeidstid på ugunstige tider vil bli delt mellom fleire slik at byrden for den enkelte vert mindre.
Lokalt er folk redde for lengre reisetid for å få nødvendig hjelp og å miste arbeidsplassar. Kva er viktigast? Reisetid eller kvaliteten på hjelpa? I akutte situasjonar er det stabiliseringa som vert utført av ambulansepersonell og lokal doktor som oftast er avgjerande. Etter dette vil nokre minutt frå eller til spele liten rolle for utfallet. Ei godt utbygd ambulanseteneste med lege vil etter dette vera viktigare enn avstanden til sjukehuset. Med helikopter, gode båtar og eit godt utbygd vegnett vil transporttida kunne bli akseptabel nesten utan omsyn til kvar sjukehuset er plassert.
For planlagte undersøkingar hjå spesialist kan dette med reisetid løysast etter ein modell som vert brukt i Hallingdal. Ringerike sykehus på Hønefoss sender regelmessig spesialistar til Hallingdal Sjukestugu på Ål (160 km ein veg). Pasientar med bustadadresse i Hallingdal kan då møte på Ål for konsultasjon og gjennomføring av enkle inngrep. På dette viset har fagpersonane eit fagmiljø å halde seg til i det daglege, medan pasientane får ei akseptabel reisetid til spesialist.
Akuttmedisinsk er det i hovudsak å halde seg til Oslo eller Drammen. Dette er lang veg når tida er knapp (over 200 km ein veg frå Ål), men lokalt stasjonert legehelikopter kortar ned reisetida når det hastar og gjer transporten meir skånsam når det nødvendig.
Kva så med det økonomiske? Veit ikkje, men eg vil tru at mange sjukehus vil koste meir enn få ved at spesialutstyr og -rom får mindre brukstid. La mindre sjukestover og sjukeheimar ta seg av rehabilitering etter skade og sjukdom. Då vil ein kunne halde nokre arbeidsplassar som krev høgare kompetanse ute i distrikta.
Finst det politikarar som er modige nok til å ta eit slikt standpunkt og å marknadsføre dette? Fortel kvifor det vel som de gjer i staden for å kome med svada.
Kva dreier dette seg om? Jo, kva kvalitet skal me ha på helsetenestane og kva er me villige til å betale for dette?
Fagmiljøa talar for større einingar der det kan bli eit fagmiljø med mange personar med liknande kompetanse. Dei meiner dette vil gje eit høgare nivå på tenesta dei kan by pasientane. Vakthald og arbeidstid på ugunstige tider vil bli delt mellom fleire slik at byrden for den enkelte vert mindre.
Lokalt er folk redde for lengre reisetid for å få nødvendig hjelp og å miste arbeidsplassar. Kva er viktigast? Reisetid eller kvaliteten på hjelpa? I akutte situasjonar er det stabiliseringa som vert utført av ambulansepersonell og lokal doktor som oftast er avgjerande. Etter dette vil nokre minutt frå eller til spele liten rolle for utfallet. Ei godt utbygd ambulanseteneste med lege vil etter dette vera viktigare enn avstanden til sjukehuset. Med helikopter, gode båtar og eit godt utbygd vegnett vil transporttida kunne bli akseptabel nesten utan omsyn til kvar sjukehuset er plassert.
For planlagte undersøkingar hjå spesialist kan dette med reisetid løysast etter ein modell som vert brukt i Hallingdal. Ringerike sykehus på Hønefoss sender regelmessig spesialistar til Hallingdal Sjukestugu på Ål (160 km ein veg). Pasientar med bustadadresse i Hallingdal kan då møte på Ål for konsultasjon og gjennomføring av enkle inngrep. På dette viset har fagpersonane eit fagmiljø å halde seg til i det daglege, medan pasientane får ei akseptabel reisetid til spesialist.
Akuttmedisinsk er det i hovudsak å halde seg til Oslo eller Drammen. Dette er lang veg når tida er knapp (over 200 km ein veg frå Ål), men lokalt stasjonert legehelikopter kortar ned reisetida når det hastar og gjer transporten meir skånsam når det nødvendig.
Kva så med det økonomiske? Veit ikkje, men eg vil tru at mange sjukehus vil koste meir enn få ved at spesialutstyr og -rom får mindre brukstid. La mindre sjukestover og sjukeheimar ta seg av rehabilitering etter skade og sjukdom. Då vil ein kunne halde nokre arbeidsplassar som krev høgare kompetanse ute i distrikta.
Finst det politikarar som er modige nok til å ta eit slikt standpunkt og å marknadsføre dette? Fortel kvifor det vel som de gjer i staden for å kome med svada.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
